—Det er kanskje ikke musikk man umiddelbart blir forelsket i, men når man først får ørene opp for den, kan det lett bli en livslang lidenskap!

Skrevet av Anders Lillebo
Kirsten Flagstad festival

Sigstein Folgerø er pianist og førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole. Under Minnekonserten i Hamar domkirke 22. oktober kan du høre ham i samspill med Hamar domkor, musikere og solister under fremføringen av Johannes Brahms «Ein deutsches Requiem». For anledningen har Sigstein også arrangert den originale orkestersatsen på spennende vis for et mindre kammerensemble. 

Du kan jo begynne med å fortelle litt om ditt forhold til Johannes Brahms. 
 
Oi, det er vel favorittkomponisten for meg rett og slett! Han har en veldig rik katalog med en rekke symfonier og konserter, bla. to klaverkonserter og en fiolinkonsert som alle er enormt fine. Det er en type musikk som vokser på én; det er kanskje ikke musikk man umiddelbart blir forelsket i, men når man først får ørene opp for den kan det lett bli en livslang lidenskap. Min interesse for Brahms musikk blir også dypere etter som tiden går; jeg blir aldri lei! Det ser jeg på som et kvalitetsstempel. 

Hvordan vil du beskrive «Ein deutsches Requiem»?

Ein deutsches Requiem har en unik posisjon i korlitteraturen. For meg ligger det en stor musikalsk rikdom i dette verket.
Det kan beskrives som omfavnende, kjærlig og trøstende musikk. Fokuset ligger på å trøste de som sørger, og på en måte feire de som har vandret til det hinsidige i troen på at der venter det noe fint. Det er ikke like alvorstungt som andre rekviem har en tendens til å være, og bryter på den måten litt med tradisjonen. Brahms selv har også kalt det for «Ein Menschlieches Requiem» (Et menneskehetens rekviem)
 
Så er det også et langstrakt verk som det tar tid å bli godt kjent med. Det består av syv satser, og det er ikke sånn at man blir like glad i hver sats umiddelbart, men med tiden så oppdager man gjerne at alle de syv satsene har helt unike musikalske kvaliteter. I tillegg er den instrumentale siden av verket også veldig rik og musikalsk interessant! 

Nå blir jo verket snart å høre på Hamar sammen med Hamar domkor, kammerensemble og solister, hvordan kom ditt samarbeid med koret i stand?  

Kantor i Hamar domkirke, Trond Våge, hadde hørt en oppsetning av Brahms rekviem jeg gjorde med studenter på musikkhøgskolen og ønsket å benytte min bearbeidelse til en oppsetning på Hamar. Selv var jeg litt betenkt, da jeg følte at min versjon fortsatt hadde forbedringspotensiale. Etter hvert kom jeg frem til at jeg måtte tenke litt nytt når det kom til selve instrumenteringen i ensemblet.  

Sigstein Folgerø og Marin Musayeva Folgerø

På hvilken måte? 

Verket er jo originalt skrevet for et stort orkester, og dette er ikke alltid like gjennomførbart ved ulike typer oppsetninger, og i slike situasjoner blir løsningen ofte å arrangere orkestersatsen for piano. Dette kan fungere veldig fint både harmonisk og melodisk, men jeg føler at et kor ofte trenger en litt annen form for støtte en det kun piano kan gi, og det er der et mindre ensemble kommer inn i bildet. Under prosjektet på musikkhøgskolen brukte jeg en besetning på piano, fire blåsere og fire strykere. 

Hvilken besetning jobber du med denne gangen? 

Det er litt interessant, det er nemlig en ganske original besetning jeg ikke tror du vil finne så mange andre steder. Jeg forstår imidlertid ikke hvorfor den ikke har blitt brukt oftere, for jeg mener at den gir helt unike muligheter. Besetningen er som følger; blåsekvintett (fløyte, obo, klarinett, horn og fagott), fiolin, kontrabass, pauke og piano. Vi har dermed ikke en strykegruppe som sådan, men derimot to strykere med mer solistiske roller.  

Det høres ut som en mer «blåse-dominert» klang enn i den originale versjonen. Hvilke avveiinger ligger bak den beslutningen? 

Det vil uansett bli en mer blåse-dominert klang i mindre ensembler. Jeg har jobbet mye med sinfonietta og ulike typer kammerorkester, og det ender med at strykerne gjennomgående må spille ganske sterkt. De blir hele tiden «matchet» på en måte av blåserne, som gjør at de er nødt til å produsere stor klang hele tiden, dvs. de får ikke den samme friheten til å spille i svakt i ansatsene. Det ligger en ubalanse i det som er vanskelig å fri seg fra, og det er egentlig dette jeg ønsker å komme til livs. Da gjelder det å tenke nytt, og bruke strykerne på en måte som ikke konkurrerer med blåseklang og korklang, men derimot har en friere rolle. 

Du forholder deg altså relativt fritt til den originale instrumenteringen? 

Ja, jeg har tatt meg friheten til å gjøre det jeg syns er mest naturlig for verket i denne settingen. I mange tilfeller spiller fiolinen partier den ellers ville gjort i orkestret, men den går også ofte inn og tar en solo fra et annet instrument, eller overtar en figur fra en annen strykestemme for eksempel. 
Ved andre tilfeller kan den spille en kombinasjon av to strykestemmer ved hjelp av dobbeltgrep, så det er rett og slett utrolig mange muligheter når man tenker på denne måten! 

—Den kammermusikalske klangen kan nok ofte oppfattes som mer «intim» en klangen av et fullt orkester.

Hva skjer med helhetsuttrykket når orkesterbesetningen reduseres såpass? Blir det et «mindre» verk? 

Den kammermusikalske klangen kan nok ofte oppfattes som mer «intim» enn klangen av et fult orkester, til gjengjeld føler jeg ofte at den kan bli klarere, og artikulasjonen blir ofte mer presis når det er færre musikere.  

Tenker du at det gir mer kunstnerisk frihet til den enkelte musiker i ensemblet? 

Det er vanskelig å si, jeg tror du vil få forskjellige svar avhengig av hvem du spør, men personlig kjenner jeg på en stor følelse av frihet når det kommer til det å spille kammermusikk. Man opplever på en måte et litt større eierskap til alt som skjer. Det kan også by på utfordringer, siden du ikke har den samme strukturen i form av en dirigent som styrer hvilken retning musikken skal gå. 

Under konserten på Hamar vil jo Trond Våge dirigere oss og koret, men ensemblet i dette prosjektet er fortsatt en kammermusikk-gruppe som skiller seg fra et orkester ettersom vi har helt individuelle stemmer.

Foto: Anders Lillebo

Du har jo jobbet en del med denne typen bearbeidelser av orkesterverk, hva var det som først fikk deg til å interessere deg for dette? 

For meg er utgangspunktet en dyp kjærlighet for musikken. Jeg er ikke nødvendigvis så opptatt av alt rundt; for meg er en symfoni rett og slett et partitur. Der finner jeg essensen av musikken; spennende harmonikk og vakre melodier, og dette kan gi store opplevelser i ulike innpakninger. For meg er det ikke avgjørende at det fremføres av et fullt orkester, jeg liker å eksperimentere med ulike besetninger. På denne måten kan musikken tilgjengeliggjøres for et større publikum. 

Hvorfor bør folk på Hamar få med seg konserten 22.oktober? 

For det første vil jeg gå så langt som å kalle denne oppsetningen en verdenspremiere av denne versjonen av Brahms rekviem, så det bør jo være en god grunn til å få det med seg. Ellers må jeg jo si at Hamar domkor er et fantastisk kor med en helt utrolig energi, så jeg ser veldig frem til dette samarbeidet! 

Få med deg Minnekonserten 2023, søndag 22. oktober i Hamar domkirke!